Den sovenske dikteren Jurij Dalmatin (1546-1589) skrev et brev til böhmiske grevinne Alena Meziricska Lomniceder han takker henne for de «tyrkiske hundene» hun hadde gitt ham, og forteller at rasen var blitt så populær at folk kalte dem «Dalmatinere». I maleriet «Madonna med Jesus og engler» som befinner seg i en kirke i byen Veli Losinj på øyen Losinj i Kroatia datert til 1600-1630 finner man dalmatinere. Dalmatiner finner man også vist i en freske i Zaostrog, Dalmatia. Dette antyder at rasen kommer fra det østlige middelhavsområdet og spesiellt i provinsen Dalmatia. Første beskrivelse av dalmatiner finner man i kirkebøker fra 1719 og 1737 i bispedømmet Djakovo i Kroatia. Her ble dalmatinere kalt «Canis Dalmaticus. Thomas Penndant beskriver rasen i sin bok «Synopsis of Quadropeds» fra 1771 og kaller den Dalamtiner og sier den er svært selvstendig og kommer fra Dalmatia.
Dalmatinerens egentlige opprinnelse er ukjent for verden idag. Den kan ha overlevd omtrent uforandret fra de tidligste tider, og det er fastslått at rasen er meget gammel.
I England finnes det et stikk av en dalmatinertype med glimrende flekk-mønster ved siden av en krigsvogn, antagelig av egyptisk eller babylonsk opprinnelse. Man antar at dalmatineren kom med sigøynere til Europa, og at den kan ha hatt sitt opphavsland i India eller andre områder i Østen.
Franskmannen Buffon, som levde på 1700-tallet, kalte rasen bengalsk hønsehund, og han tok kanskje ikke helt feil. En illustrasjon fra 1556 viser en hund som uten tvil er en dalmatiner,- denne ble eksportert til Spania fra India.
Første gang rasen ble kalt dalmatiner var i Beilby`s «History of Quadrupedes», utgitt på slutten av 1700-tallet. Rasenavnet henspiller på kystområdet Dalmatia i Kroatia, men om dette er rasens opphavsland, er det stor uenighet om.
I «The Spotter», the Dalmatian Club of Americas blad, sto det sommeren 1977 om et funn av et brev i Chousnick Castle i Böhmen. Men dette viser hverken at hundene oprinnelig kom herfra, eller at de «tyrkiske hundene» hadde flekker.
Dalmatineren kom til Frankrike og England på midten av 1700-tallet, og ble et fast tilbehør for datidens heste-ekvipasjer, derav navnet «coach dog».
Til å begynne med var de med som vakthunder og passet både hestene og eierens eiendeler på reiser, mens senere ble de en ren dekorasjon til «fintfolk»s kjøretøyer. Til tross for at dalmatinerens arbeidsoppgave som vognhund nå er forsvunnet, har den bevart sin forkjærlighet for hester.
Vi kan også ofte se at den vokter de moderne hestekreftene med stor overbevisning så lenge den er inni bilen, mens den gjerne hilser hjertelig på folk når den kommer ut.