Fokus på gemytt, helse og velfungerende familiehunder

Kennel ShoSpot består i dag av to familier som sammen driver hjemmeoppdrett på to adresser, en på Askøy like utenfor Bergen og en i Meland kommune like nord for Bergen.

Askøy

Shona og Ned

Stiftet i 2000

Kennel ShoSpot ble stiftet i 2000 av Shona Nedungadi. Hun og familien holder til på Askøy. Med Shona i spissen har familien drevet hjemmeoppdrett av dalmatinere og har avlet frem 10 kull. 

Prikkegal

Dalmatinere har vært en del av livet hennes siden oppveksten i Scotland. Da hun etablerte seg med mann og barn i Norge og senere flyttet til Askøy, var ikke familien komplett før det kom en dalmatiner i huset i 1994. Med etter hvert to tisper på plass, tok det ikke lang tid før tanken om kennel slo rot.

Shona er prikkegal – noe som smittet over på familien. Ikke like lett alltid for Ned, hennes indiske mann gjennom 30 år som pr definisjon ikke er interessert i hunder!

Ned kan likevel ikke nekte for at toppen av lykke er når valpene ved 3 ukersalderen flyttes inn i stuen og han kan slippe dem løs. Da skal det mye til å få ham vekk fra valpene! Han er Shonas høyre hånd i driften og har en meget god teft for å velge ut de riktige hundene til kennelen.

At vi er en hjemmekennel kan barna våre skrive under på. Allan Christopher (33 år) er vår førstefødte, og oppvokst med prikker på alle kanter. Han har bidratt mye til utviklingen av kennelen – også når han stiftet familie. Det er en selvfølge at hans egne barn får et naturlig forhold hundene, og enhver dalmatinervalp får bli kjent med barna hans – det er en naturlig del av sosialiseringen vi gjør med valpene i vårt oppdrett.

Rachel (28) er vår førstefødte datter og tidlig var hun selverklært designer og arkitektspire. I voksen alder er hun fremdeles like flink å hjelpe til. Hennes eneste hjertesukk er at hun synes det er merkelig at det kun er hennes ting som blir spist på av valpene – og det er faktisk helt sant, til og med med våre to siste kull, B-kullet og C-kullet.

Nicole (25) er vår yngste datter, og den mest snusfornuftige i familien. Hun har glimt i øyet og ambisjoner i livet generelt, noe hun tar med seg inn i diskusjonene om kennelen. Vi er så heldige at hun også har hatt interessen for å være med oss på utstillinger landet rundt.

Alver

Eva og Helge

Eva partner i Shospot

I 2014 kjøpte Eva og Helge Brakstad sin dalmatiner hos oss i Kennel ShoSpot. Lite ante vi da om det fantastiske samarbeidet som skulle følge og som resulterte i at Eva gikk inn som partner i vår kennel like før jul i 2016.

Hvorfor dalmatiner

Jeg var aldri i tvil da jeg skulle kjøpe min egen hund for første gang i 2003 – det skulle være en dalmatiner. Hunden jeg hadde ønsket meg hele livet!

Dalmatineren elsker mennesker er sosial, leken, selvstendig, glad, nysgjerring, oppfinnsom, utholdende, lettlært, kjærlig og hengiven.

Jeg ønsket meg en hund jeg kunne ta med meg over alt, på reiser, til fjells, i besøk hos venner og familie, konkurranser- men fremfor alt, et familiemedlem. Dalmatineren elsker familien sin. Den er aller mest lykkelig når den får være der familien er, og være med på det vi gjør både ute og inne. Jeg var mer en lykkelig da jeg fikk min første dalmatiner, Zorro som jeg kalte han til daglig: Lovindas Dark Desoto. Han lærte meg mye- og er dypt savnet.

Da jeg skulle velge min dalmatiner nr 2, søkte jeg fremdels en kennel som hadde hovedfokus på to ting: Gemytt og helse. Årsaken var at jeg ønsket meg en velfungerende hund i hverdagen – og drømmen om rosetter i utstillingsringen.

En sommerdag i 2014 kom jeg på besøk til Shona og Ned, kun for å se på de nydelige valpene i A-kullet, og for å høre mer om kenneldriften. Shona kjente jeg fra utstillinger, treninger og som kunnskalpsrik dame med et stort hjerte for rasen. I tillegg kjente jeg både henne og Ned fra arbeidslivet i hotell- og restaurant somt kongress og eventbransjen.

Lite ante jeg da at denne nydelige brune hannen, nesten ikke ville vike fra min side. Han var stor og velfødd, bestemt og veldig kontaktsøkende, han ville være nær meg. Naboer kom og gikk, både tobeinte og firbeinte, barn og barnebarn var innom. På nabotomten var det byggearbeid. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at dette måtte bli stressende for valpene. Men nei, de var rolige og avslappet. Valpene lekte i det ene øyeblikket, og sovnet i det neste. Bare Pepper kom og satte seg med meg, etter hver gang han hadde lekt og spist. Så kan du lure, om vi valgte Pepper eller om Pepper valgte oss.

Pepper er alt vi ønsker oss i en dalmatiner, og han er beviset på hvor vennlig og kjærlig denne rasen er.

Min mann og jeg ble fosterforeldre det året Pepper ble ett år. Vi var selvsagt spent på hvordan han ville reagere på å få to aktive skolebarn inn i famiien. Pepper har elsket barna fra første dag og det er gjensidig. Han passer på oss alle sammen, og er vi på tur, så gjeter han oss slik at vi går samlet. Vi leker gjemsel, og han kan lete etter oss ved f.eks “Finn Eva” eller “Finn Helge”. Våre barns venner kommer ofte på besøk, vi har hatt Pepper i sauefjøs og han har vært med meg på ridetur, han reiser med buss, bader i sjø og elver, løper med med oss på sykkeltur.

Pepper er vår alles kjærlige øyensten